KENNETH + SPELLEMANN

Året 2008 har startet jævlig bra.
Kenneth har blitt nominert til Spellemannspris. Årets mannlige artist.
Vel fuckings fortjent!

årets låt 2007

LCD Soundsystem - All My Friends

Beste låta, ever. Igjen.

Judee Sill - The Kiss

Det var broren min som introduserte meg for Judee Sill. Det var vel for et par år siden nå. Første gang jeg hørte henne så engasjerte det meg ikke nok til å bli noe særlig imponert. Godt mulig jeg bare var litt trassig den dagen, eller at ørene mine var i dårlig form. Kanskje ørene mine var litt defekte for øyeblikket. Noe galt må det ha vært. Heldigvis så fant jeg frem skiva en kveld jeg kjedet meg for å sjekke det en gang til, og da ble jeg solgt, frelst og overkjørt på en gang da spor 2 på Heart Food var ferdig. Spor 2 på Heart Food, som er Judee Sills andre album, er altså låta the Kiss.

Judee Sill er en av de artistene som hadde et veldig kort og ehm...fargerikt liv.
Dop var selvfølgelig en stor del, prostitusjon ble på et punkt også en del av livet hennes, og på toppen av det en sterk tro på bibelen, jesus, gud og alt det der.
Men alt det der glemmer jeg glatt når jeg hører The Kiss. Da blir det meste blåst ut av hodet mitt og erstattet med bare den låta og den alene.

Musikk blir ikke så veldig mye finere enn The Kiss.

Her er et fantastisk live opptak:

Dagens skive

Dagens skive er Daft Punk - Alive 2007.

Jeg hadde ikke trodd at en av årets beste skiver skulle være et live album. Bortsett fra selvfølgelig dette og Cheap Tricks fantastiske Live at Budokan så er det få live album som har gjort mer inntrykk på meg enn "ehh..ok..greit nok".

Beste låta, ever.

Marvin Gaye - Let's Get It On

Den låta her gjorde at jeg en periode ble helt besatt av Marvin Gaye.
Det hele startet faktisk pinlig nok med Jack Black sin versjon i slutten av filmen High Fidelity.

Jeg er ikke besatt av Marvin Gaye lenger, men han er fortsatt en av de artistene jeg setter aller mest pris på. Noen ganger så glemmer jeg hvor bra han er, men så fort jeg setter på Let's Get It On skiva som starter så latterlig bra med låta, ehm, Let's Get It On så brenner det seg inn i hukommelsen min igjen.

Jeg finner egentlig ingen liveklipp av låta på youtube som er i nærheten av å ha den samme magien og intensiteten som studioversjonen oser over av. Jeg leste et sted at Marvin Gaye alltid så mer på seg selv som en studioartist og ikke liveartist, og ut i fra det jeg kan finne av liveopptak av den låta her så kan jo det stemme. Han er ikke dårlig live, eller var ikke dårlig live mener jeg. Hele konserten som klippet nedenfor er hentet fra er veldig bra, men det er bare det at han var så helt jævlig bra på skive.

Favoritter

Disse tingene digger jeg fortida:
*Youtube - jeg bruker alt for mye tid på å søke etter paul westerberg, replacements og richard pryor der.
*Gossip Girl (serie)
*Heroes (serie)
*Daft Punk
*Curtis Mayfield
*At bruttern nå har gått fra å være c-lista på P3 til å bli A-lista på kanal24.
*Videoen til "Don't touch my brother"
*Elliott Smith
*Miles Davis
*At jeg skal se Armour of God 2 på Cinemateket 16.desember.

SNØ!

SNØ!
DET SNØR!

Hong Kong serie på Cinemateket

Yes!


Nå skal Cinemateket kjøre i gang en Hong Kong serie fra 28.nov til 16.desember, hvis jeg ikke tar helt feil. Godt mulig jeg gjør det, men da er det i så fall fordi informasjonen på hjemmesidene deres ikke er helt top notch når det gjelder klarhet.

Uansett, det blir stas og det åpner med en gratis visning av Confessions of Pain som er den nye filmen til folka bak internal affairs, som er filmen som the Departed er basert på. Dette er gratis, men jeg hadde nok dratt på dette uansett. Det er også litt stas at de skal vise en film med en av mine barndoms helter; Jackie Chan. Filmen som blir vist er Armour of God, og det er så lenge sida jeg så den at jeg ikke har noen anelse om den er bra eller ei. Men det er sikkert bra stunts, høye spark, stoler som blir brukt som våpen og festlig slapstick komikk. Man kan lese om hele opplegget her.

Oslo Internasjonale Filmfestival fikk jeg ikke sett så mye av.
Jeg fikk sett Weirdsville og My Blueberry Nights.
Weirdsville var morsom nok, men jeg tror ikke jeg vil se den igjen.
Da setter jeg heller på Dude, Where's my car eller Harold & Kumar Goes to Whitecastle. De er gjennomført dumme, og jeg synes sånne stoner filmer ikke burde prøve å være noe mer enn det. My Blueberry Nights var veldig hyggelig og koselig, og det var interessant å se en Hong Kong regissør med Europeiske og Asiatiske produksjons selskaper i ryggen lage en engelsk språklig roadmovie i USA.
Men den kunne ha tjent på å bruke noen andre enn Norah Jones i hovedrollen. Hun funket forsåvidt greit nok, men tiltider så virket hun litt vel stiv og fersk.
Det var også noen rare klippevalg med slowmotion og fortfilm og hakking som jeg ikke helt fatta. Men bildene var stort sett drit fine. Asiatene filmer fint.